Vi ønsker alle å ha plagg som beskytter oss mot regn og ruskevær, samtidig som vi kan bevege oss i dem uten å bli våte og svette innenfra. Alt fra supertynne elastiske materialer til de mer stabile, klassiske regntøymaterialene blir sagt å være vanntette samtidig som de puster. Hvordan henger det sammen?

Hvis vi begynner med vanntettheten, så snakker man vanligvis om et stoff som kan stå imot en vannsøyle på minst 3000 mm (3 m) i test. Det høres vel enkelt ut, ikke sant? Tja, så enkelt er det ikke. Det finnes en rekke ulike metoder for å teste, og innen hver metode er det ulike innstillinger. Man kan derfor ikke sammenligne tall fra ulike kilder og være helt sikker på at testingen er utført på samme måte.

Den vanligste testen for vanntetthet er ”vannsøyle”. Den ble opprinnelig utført ved at man helte vann i et rør og deretter målte hvor stort trykk ovenfra stoffet tålte. Prinsippet er fortsatt det samme, men testene utføres nå av en maskin. Eksempler på testmetoder er EN ISO 811 og JIS L 1092. Innen hver test kan man kjøre med ulik trykkøkning, noe som gir svært forskjellige resultater i tall.

Det samme gjelder for ventilerbarheten. Den kan man også teste på mange forskjellige måter. Det vanligste er å teste hvor mye damp som slippes gjennom stoffet. Eksempler på tester er JIS L 1099 og ASTM E96/E96M. Her gjelder det å ha høye verdier. Man kan også teste hvor stor motstanden er for å slippe gjennom damp. Eksempel på test EN ISO 11092. Her gjelder det omvendte, nemlig å ha lave verdier.

Samme stoff testet på ulike måter kan altså få helt ulike verdier i tall.

For å få stoffet vanntett og ventilerbart er det laminert med et membran. Enkelt forklart betyr det at man limer fast en tynn plastfilm på stoffet. Her er det to hovedtyper, der den ene har små mikroskopiske hull som skal slippe ut dampen, samtidig som vanndråpene, som er større enn dampdråper, ikke slipper inn. Den andre typen har et materiale i lamineringsfilmen som trekker til seg fuktighet fra innsiden av plagget og transporterer det ut til utsiden. Denne typen egner seg best for plagg i kalde miljøer, fordi transporten av fukt krever at plagget er kaldere på utsiden.

I begge typene er det lamineringsfilmen som gjør stoffet vanntett.
Man kan også få stoff vanntett ved coating. Det vil si at man legger på en plastbasert masse, enten på baksiden av stoffet eller på forsiden.
For å få maksimal effekt for vanntette stoff pleier man å forsterke med vannavvisende behandling på overflaten av stoffet. Den gjør at regndråpene perler av og ikke suges opp av overflatestoffet, som i så fall kan oppleves som både kaldt og tungt. Det hjelper også til med å holde unna smuss, som ellers risikerer å gjøre det mulig for vann å trenge gjennom membranen.

Vi har testet materialet 1977 og 1987 med ulike metoder for vannavvisning og pustefunksjon.
Som du ser i tabellen får vi ulike resultat avhengig av hvilken metode vi velger.

VANNAVVISENDE

PUSTEFUNKSJON

*Vanligvis stoppes testen ved 20.000 pa, som er maksgrensen for EN343, klasse 4. Verdiene refererer bare til laminerte materialer.